For en tid siden ropte arbeids- og velferdsdirektør Tor Saglie om hjelp. Han ønsker hjelp fra dem som vet best. Om jeg vet best? I alle fall er jeg ekspert på min historie og mine møter med Nav, sier LISE RØTHE HØGVOLD, Rektor på rehabilitering.
Innlegget er først publisert i Aftenposten: 05.06.08
For meg synes et fremtidig yrkesliv å være enda lenger unna etter nærkontakt med Nav, skriver Lise Røthe Høgvold ( Foto: PRIVAT ).
Rehabilitering
Med fare for både å bli enda mindre attraktiv på et eventuelt fremtidig arbeidsmarked, og for å oppleve enda flere belastende møter med Nav, trer jeg nå frem i offentligheten med noen av mine erfaringer. Jeg har ikke så mye mer å tape.
Samfunnets støtter
For to år siden tilhørte jeg "samfunnets støtter". I over 30 år har jeg jobbet innenfor undervisning/opplæring. Jeg har erfaring fra de fleste nivåer, og de siste 15 årene har jeg vært ansatt som rektor på både små og store skoler. J
Jeg har innehatt politiske og samfunnsnyttige verv.
Etter store påkjenninger både privat og jobbmessig, endte min karrière med kræsjlanding etterfulgt av sykemelding, forsøk på attføring og nå rehabilitering.
Avslag uførepensjon
Mine møter med Nav de siste to årene har jeg stort sett opplevd som frustrerende, krenkende og nedverdigende. Til tross for tverrfaglige og velbegrunnede medisinske uttalelser som anbefaler tidsbegrenset uførepensjon, blir mine søknader om dette avslått gang på gang.
Jeg oppfatter argumentasjonene for avslag som mildt sagt merkelige. Første søknad ble avslått fordi rådgivende overlege ikke hadde angitt evt. inntektsevne i prosent. Min inntektsevne var angitt som ingen - det skulle stått 0 prosent.
Tilbakemelding fra Nav er kjapt og kaldt: KLAG. Jeg klager gang på gang, og jo høyere jeg kommer i klagehierarkiet, jo færre saksopplysninger leses/er gjort tilgjengelig.
Avslag oppheves
Min diagnose er nå så ubetydelig at jeg burde jo vært i jobb for lenge siden! Heldigvis er jeg ikke helt spilt ut på sidelinjen ennå. Jeg klager mer og får nå tilsvar om at vedtaket om avslag oppheves.
Men jeg må ikke tro at jeg har fått medhold. Ifølge denne klagenemnda er saken for dårlig utredet, og jeg skal nå til psykolog. Til tross for at den tverrfaglige uttalelsen fra Sykehuset Innlandet sier at jeg har mistet all min inntektsevne for mange år fremover, så går jeg nå hos psykolog.
Sendt til psykolog
Jeg har ikke noe imot å gå til psykolog, men reagerer på at man griper det ene halmstrå etter det andre for å få rett. Jeg opplever dette som ren maktkamp fra Navs side. Det er viktigere med statistikken enn enkeltmennesket.
Jeg kunne nevne flere frustrerende episoder, men nøyer meg i denne omgang med å peke på at Nav ikke har rutiner i forbindelse med flytting. Vi flyttet til ny kommune juni 2007. Jeg varslet flytting juni 2006.
I ny kommune fikk jeg beskjed om å oppsøke sosialkontoret for eventuelle ytelser til livsopphold; man måtte nemlig vurdere saken min på nytt for det var slett ikke sikkert jeg oppfylte kravene osv.
Sporløst borte
I tillegg var saken min sporløst borte i flere måneder, noe som førte til ytterligere forsinkelser. Her må nevnes at saksbehandler i min forrige bykommune så urimeligheten i dette. Hun skar igjennom og har siden sørget for at jeg har fått de ytelser jeg har krav på.
Avslutningsvis vil jeg konkludere med følgende: I løpet av det siste året er jeg blitt fysisk sykere. For meg synes et fremtidig yrkesliv å være enda lenger unna etter nærkontakt med Nav. Den uverdige behandlingen jeg er blitt utsatt for i mine møter med Nav, har resultert i en forverring av min situasjon.
Nav trenger hjelp
Arbeids- og velferdsdirektøren roper at Nav trenger hjelp. Nav trenger hjelp fordi systemet gjør at jeg, og flere med meg, ligger nede og blir trykket enda lenger ned av et system som viser seg å være direkte helsefarlig og nedbrytende.
Men Tor Saglie: Spør meg! Jeg kan kanskje hjelpe dere så lenge jeg har igjen en liten restevne til å bli forbannet og ikke bare trist og lei.
Aftenposten 5. juni 2008