Hun skammet seg ikke lenger over sykdommen sin. Hun var beredt til å snakke om den. Hun hadde behov for å snakke om den. Om hvordan sykdommen ødela henne når den var aktiv. Om hvordan sykdommen påvirket ektefelle, barn og andre. Hun ville ikke leve i det skjulte lenger med sin lidelse. Hun ville ikke forsøke å ignorere den lengre. Hun ba meg skrive en bok om og sammen med henne. En bok om hennes kamp for å dø og leve. Boken ble til i løpet av noen få dager. Teksten bare rant ut av munnen på Nina og hendene mine. VI KJENTE JO HISTORIEN. Vi behøvde ikke å finne på noe. Virkeligheten var mer dramatisk enn fantasien vår. Vi snakket ikke så mye om den i hverdagen. Vi levde bare i den. Vi hadde aldri nedtegnet noe. Det var nesten som vi ble redde av det vi hadde vært igjennom når vi så ordene på et stykke papir. Nina ble redd. Kan vi virkelig gi ut noe som dette i en bok? Hun tvilte. Hun leste litt i manuset, og jeg begynte å bli redd for at ordene på papiret ville føre Nina inn i mørket der hun opplevde de mest uutholdelige smerter. Men hun tok seg fort inn igjen. Jeg vil ikke leve med skammen lenger. Jeg vil fortelle hvordan jeg har hatt det. Ikke minst til Linn. Nå var tiden moden. Etter 36 års samliv. Etter mange år med usikker kjærlighet i familien. De 10 siste årene kunne deles i 8 vonde og 2 gode år. Etter selvmordforsøk nr 6 på tampen av de to gode årene erkjente Nina at det ikke var noe å skamme seg over. Hun var jo faktisk syk. Hun ønsket å død. Men likevel greidde hun å leve. Og av og til sier hun: -Jeg har det så godt, Egil. Jeg kan igjen føle glede. -Kanskje kan hun lære seg å gråte igjen også? Håper jeg. |
Takk for å ha satt inn denne siden på nett.
Veldig motiverende.
Posted by: Emalie | 27.07.09 at 04.34