Overlege Jon Sudbø ved Radiumhospitalet ble for kort tid tilbake tatt i faglig juks i en artikkel han har fått antatt i det anerkjente tidsskriftet The Lancet. Saken har vakt internasjonal oppsikt, og det står om Norges renommé som forskningsnasjon.
Sudbø innrømmer faglig juks i flere artikler. Saken har fått voldsom omtale i media, trolig fordi saken engasjerer folk flest. Kreftforskning dreier seg om liv og død og de fleste blir moralsk forarget når noen jukser innen dette feltet.
For Sudbø har det handlet om heder og ære. Han angrer på det han har gjort. Det ser ikke ut som om jukset hans har hatt konsekvenser for hans pasienter. Han er forøvrig en populær lege.
Sjelden at faglig juks får almenn oppmerksomhet
Faglig juks innen andre felter får sjelden samme oppmerksomhet. Innen organisasjons- og ledelsesområdet er det ikke uvanlig med juks både med data, referanser og vitenskapelige metoder.
De fleste hever så vidt på øyenbrynen når de hører om faglig juks innen dette området. Noen kollegaer kan bli "forbannet", men stort dypere stikker det ofte ikke.
La meg ta et eksempel fra det området som denne bloggen handler om.
Business IQ (under navnet IK indekser) er et rammeverk som undertegnede arbeidet med i flere år før møtet med tidligere kollega Bastian Lie-Nielsen. Modellen gikk under navnet IK-indekser, et utviklingsarbeid som undertegnede drev med som studierektor ved Handelshøyskolen BI fra 1995. Deler av utviklingsarbeidet ble også prøvd ut på egen organisasjon, NIPA, i form av styringssystemet NIPA Navigator. Lie-Nielsen arbeidet i regi av Reklamebyrået Bates med en annen modell med navnet Company IQ.
Vi etablerte på vegne av våre respektive organisasjoner Bates og NIPA i 1999 Forum og konsortium for Intellektuell Kapital. Begge modellene ble presentert i forumet og konsortiet en rekke ganger. IK-indeksmodellen, spesielt HumanKapitalIndeksen (HKI-en), fanget størst interesse. I løpet av perioden 2000-2004 tok over 40 norske bedrifter indeksene i bruk. Noen indekser ble innledningsvis solgt gjennom NIPA som jeg var leder for. De fleste indeksene ble imidlertid solgt gjennom Knowledge Management Group DA, det felles firmaet Bastian Lie-Nielsen og jeg etablerte i januar 2002..
Da Lie-Nielsen sluttet i Bates i 2001 samt at Bates trakk seg fra Forum for Intellektuell Kapital i 2002, droppet vi videre arbeid med Company IQ i Forumet. Vi hadde forøvrig heller ikke solgt et eneste Company IQ-prosjekt. IK-indeksmodellen ble etter initiativ fra Lie-Nielsen omdøpt til Business IQ i januar 2003, presentert i internasjonale fora utover i 2003. Interessen var stor både fra fagfolk, konsulentkollega og markedet.
Sommeren 2003 startet Lie-Nielsen og undertegnede et bokprosjekt sammen. Ambisjonen var å skrive en bok om Business IQ-modellen. Samarbeidet skar seg i desember 2003 fordi vi hadde ulike syn på selskapets økonomi og strategi.
Etter en turbulent periode i 2004 kom det i november/desember 2004 to bøker med tittelen Business IQ på markedet. En kunde av begge ex-partnere sier det slik:
"....Synes det er meget interessant at dere ex-partnere har levert hvert deres
bidrag om Business-IQ på slutten av 2004 til berikelse for meg og mange i
offentlig og privat sektor. Sikker på at det kommer mye godt også ut av
bruddet mellom dere."
Har Lie-Nielsens faglige juks konsekvenser?
Lie-Nielsens faglige juks har neppe hatt økononomiske konsekvenser. Ingen kunder er trolig skadelidende. Medforfattere i boken til Lie-Nielsen og Rangen er neppe kjent med det faglige jukset. Heller ikke Mellissie Rumizen eller Thomas Stewart som det refereres til i markedsføring av boken. Få, om noen, som kjenner saken er moralsk forarget. Rådet jeg har fått fra kollegaer og venner er å glemme saken.
Jeg lurer fortsatt på hvorfor jeg ikke glemmer denne saken. Kan det ha noe med heder og ære å gjøre?
Sudbø er ifølge sin advokat lei seg og angrer på det han har gjort. Han bidrar også aktivt til å påvise feil han har gjort i forskjellige artikler han har skrevet. Det tror jeg er fornuftig av han.