Det er 2 om natten mellom Frankfurt og Kassel. Vi burde stoppet for kvelden for lenge siden. Vi har vært underveis fra Syd-Frankrike siden kl 12 dagen før og kjørt 120 mil bare avbrutt av små korte pauser for bensin og mat. De siste kilometerene har speedometeret vist ca 180 på Spideren (Speedometeret er helt nøyaktig). Spideren går forbausende godt for å være en to-liter med 155HK. Støynivået er relativt lavt. Jeg er trøtt og har flere ganger forsøkt å finne et overnattingssted. Alt er fullt.
Sønnen min sitter halvsovende ved siden av meg. Jeg gearer ned i 4. gear og gleder meg over det gode frasparket selv i 180 km/time.
-Bilglede på overtid, tenker jeg. Spideren gir bedre fraspark på 4. gear sammenlignet med GTV-en. Det har med utvekslingen å gjøre. GTV-ene går bedre i 5. gear.
I en fart av 180 km/t kjører vi 3 kilometer i minuttet, og en kilometer på 20 sekunder. Mens jeg tenker på hvor fort det går, vet jeg enda ikke at det et par kilometer foran meg nettopp har skjedd en ulykke. Jeg ser ikke baklysene på noen biler foran meg. Jeg ser ikke antydning til at det rundt den slakke venstrekuven har oppstått en alvorlig situasjon.
Jeg sier til sønnen min at vi må belage oss på å sove i bilen. Vi finner ikke noe hotellrom nå. Det er 1. august og mange er på vei til eller fra ferie.
Plutselig kommer en bil i stor fart forbi. Jeg har ikke lagt merke til den i speilet.
-Du må ta deg sammen, sier jeg til meg selv. Du er for trøtt til å kjøre på motorveien nå.
Den andre bilen svinger inn rett foran meg, bremser kraftig opp samtidig med at varsellysene settes på.
Jeg tråkker instinktivt det jeg kan på bremsene, men ser at jeg ikke har noen sjanse til å stoppe dersom bilen foran meg fortsetter å bremse. Den kommer mot meg i rasende fart, og jeg forbereder meg på at det kan smelle. Avstanden til bilen foran er mindre enn 15 meter når jeg forsøker meg på en unnamanøver. Til min forskrekkelse ser jeg en bil på tvers i lyskjeglen fra Spideren. Jeg har ikke en sjanse til å komme unna en smell. I samme øyeblikk aksellererer den andre bilen kraftig. Jeg avbryter unnanmanøveren, slipper bremsene og følger etter de blinkende lysene.
Som i langsom film ser jeg biler hulter til bulter i spor 1 og 3 på motorveien. I midten er det fri passasje. Noen passasjerer er i ferd med å stige ut av bilene sine. De virker omtåket og fortumlet. Ulykken har nettopp skjedd. Det er ikke kommet opp noen varseltrekanter. I veibanen i midten ser jeg noe som ligner plankebiter og plastikkdeler. Den andre bilen kjører slalom mellom bitene som ligger strødd utover. Jeg følger etter så godt jeg kan. Jeg ser en mann i blå-hvit genser på vei bort fra bilen sin. Det er så vidt jeg ikke kjører på han. Det virket som en evighet, men sannsynligvis varte det hele bare et par sekunder. Farten var kanskje rundt 140 km/time, men jeg så naturlig nok ikke på speedometeret i situasjonen.
Som ved et under treffer ingen av oss verken mennesker, biler eller bitene.
Hadde jeg drømt? Nei. Sønnen min hadde sett det samme. Vi var sikre på at det kom til å gå galt. Som et under hadde den andre bilen navigert oss gjennom ulykkesstedet. En snarrådig og uhyre komptent sjårfør hadde reddet oss. Vedkommende hadde sannsynligvis sett det vi ikke så da han/hun kastet bilen inn rett foran oss. Det var nesten som vi begynte å tro på engler der og da. Plutselig var den vekk.
Vi sover i bilen om natten. Dagen etter står jeg og sjekker oljen på bilen. Det gjør jeg hver gang jeg kjører lengre strekninger på motorveien. Jeg glemmer ikke den gangen jeg unnlot å gjøre det for 40 år siden. Jeg var på vei fra Salzburg til Køln med min første Spider. Resultatet var totalhavari fordi jeg ikke hadde etterfylt nok olje.
Med oljepinnen i hånden tenker jeg på noen av nestenulykkene jeg hadde opplevde de siste 50 år bak rattet. På tyske motorveier har jeg kjørt i over 40 år.
Jeg er vant til å kjøre godt over 200 på tyske motorveier. På 40 år var dette faktisk min første nestenulykke i stor fart. Jeg har jo hatt en del nestenulykker gjennom 50 år, men de fleste er i tettbygde strøk, på glatt føre om vinteren og på smale veier.
Jeg hadde englevakt denne gangen. Nest gang jeg kjører på motorvei i høy hastighet, skal jeg være uthvilt og toppkonsentrert. Det har jeg hatt som prinsipp i alle år. Denne gangen lot jeg meg friste til å kjøre litt lengre enn jeg burde om natten. Jeg kan ikke regne med å ha englevakt hver gang det skjer noe på en motorvei.
Comments