Det er symbolikken i en rød og en grå startknapp denne testen i grunn handler om. En bagatell vil de fleste si. Men ikke for en alfist. Det sportslige hjertet banker ikke for en grå startknapp. Er det en bil som fortjener riktig farge på startknappen, er det en Alfa. Bilen kan gjerne være rød eller blå. Fargen på startknappen må være rød!
Det er ikke mange bensindrevne Alfaer å oppdrive i Frankrike. Høyt utslipp av CO2 straffes hardt. Malus écologic heter det og kan koste flere tusen Euro. Selv en dieselalfa kan ha malus. Utslippet på den røde Alfaen i denne testen er 177 Co2. Det gir en malus écologic på 750 Euro.
Jeg står sammen med Alfa- forhandleren i Perpignan og beundrer den røde 2008-modellen av Alfa Spider med 2,4 JTDM 20V. Den tar seg utvilsomt godt ut. Bilen har 210 hk og koster med utstyr 44.000 Euro, m a o kr 360.000. Hjemme koster den som vanlig omtrent det dobbelte, m a o ca 720.000 m/utstyr. En brukt Spider 2007 får du i Norge allerede i bensinversjon (2,2 JTS) fra kr 400.000. Prisfallet har vært stort for den nye Spideren. 30% i løpet av et år.
Jeg ønsker å sammenligne den 10 år yngre og "miljøvennlige" Spideren med Bilgledebutikkens blå Spider som du ser i forkant av bildet. Hvilken Spider gir mest bilglede? Og da ser jeg bort fra at den blå bare koster fjerdeparten av den røde. Vanlligvis er det rått parti å sammenligne en 10 år gammel bil med sin etterfølger. Men ikke dersom bilglede vektlegges. Da viser det seg at den røde Alfaen ikke bare har malus når det gjelder miljøet. Den har også bilgledemalus.
Kvalitetsinntrykket er utmerket når jeg setter meg inn den røde Spideren. Jeg sitter godt, omtrent som i en Volvo S60. Setene i Volvoen regnes som noen av de beste i verden. Design og layout er stilrent og slik vi kjenner det fra mange nyere Alfaer.
Jeg starter bilen med den grå startknappen. Bilen skjelver og begynner å riste svakt på diselvis. Ristingen varer ikke lenge, men lenge nok til å slå fast at bilen burde hatt en annen motor.
Når du starter den blå Spideren med den røde startknappen, hører du en dyp, hes og gurglende vellyd. Den røde startknappen er kanskje ikke like elegant, men den gir en effekt som får ethvert alfahjerte til å slå hurtigere.
Jeg justerer speilene, tar på meg sikkerhetsbeltene og setter bilen i første gear. På disse områdene har det ikke skjedd noen forandring på 10 år. Diselmotoren drar den røde Spideren godt igang. Men turtallssperren slår plutselig inn. Jeg har nådd 4500 omdreininger før jeg har fått tid til å kaste et blikk på turtelleren. Der er det tydelig markert at 4500 omdreininger er maks turtall. Den blå Spideren kan jeg dra opp til 7500 omdreininger.
Ute på veien må jeg gire svært hyppig for å oppnå en aksellerasjon som gir deg følelsen av å sitte i en litt sportslig bil. Ganske morsomt i begynnelsen, men bare etter noen kilometer blir det trettende. I grunn virker det ikke som om bilen har mer enn ca 150 hk. Jeg lurer på hvorfor jeg må gire så mye på en bil som har et dreiemoment på hele 400Nm. Jeg forstår at det har med girutvekslingen å gjøre, topphastighet og vekten på bilen. Den veier 350 kg mer enn den blå Spideren. 1700 kg m/utstyr. Ikke rart at man trenger en dieselmotor for å dra bilen i gang. 1700 kg er alt for mye med mindre du ikke skal bruke bilen til noe annet enn å kjøre rett frem på en motorvei i 100 km/time. Motorlyden hører jeg lite til ute på veien. Det kunne like gjerne vært en elmotor.
Mens vi er ute å prøvekjører den røde Spideren, tar verksmesteren seg en tur i den blå Spideren. Han liker bilen."Une Spiiider extraordinaire", sier han om Bilgledebutikkens blå vidunder når vi kommer tilbake. Franskmennene sier ikke "Spaider" som vi, men "Spiiider". "Un radio n'est pas la paine dans cette voiture" ("Det er ikke noe vits med radio i denne bilen), fortsetter han og sikter til motor- og eksoslyden.
Jeg begynner allerede å savne den hese eksoslyden fra den 10 år eldre Spideren. Nøttetredashbordet. Det beige skinninteriører. Den røde startknappen. Den dynamiske kjørefølelsen. Følelsen av å sitte i en bil og ikke oppå bilen.
Sitteposisjonen i den nye Spideren er høy selv om du regulerer setet på laveste nivå. Du sitter mer oppå bilen enn i bilen. Etter 5 kilometer har jeg bestemt meg. Den nye Spideren ser flott ut ved første blikk. Det er utvilsomt et moderne industriprodukt med høy kvalitet og som kjøremessig passer godt til smaken på det amerikanske markedet.
Men - ved nærmere bekjentskap merker du at bilen har fjernet seg langt fra det sportslige hjertet som du forventer av ekte Alfa i Europa.
Det er liten tvil hos meg hvilken bil jeg ville forlatt forhandleren med. Både nye Spider og nye Brera er skivebom fra Alfa. Jeg ville kjøpt en brukt GTV eller Spider. Uten tvil i mitt sportslige hjerte.
I motorpressen er også denne konklusjonen trukket.
Det er sjelden uavhengige motorjournalister trekker frem dårligste karakter for en bil. Det gjør de dessverre når det gjelder den nye generasjon Alfaer. 
Det er ikke dårlige biler, men det er blitt et for stort avvik mellom forventningene til en Alfa og det som leveres av Alfafølelse. Det som i realiteten leveres er Opelfølelse pent innpakket.
Jeg kjører glad i min blå Alfa tilbake til Collioure og parkerer den under trærene foran markedet.
Der står den ulovlig parkert. Ofte er det ikke noe annet alternativ når det er marked. Men ingen bryr seg. De titter på bilen og smiler.
